Fikser vi riktig klimaproblem?
Samtidig som vi venter på at det skal bli sommer nord for Dovre, bekymrer mange seg for at planeten skal bli varmere. Vi har grunn til å tro at klimaet endrer seg så mye at tilpasninger blir nødvendige, også i vår levetid. Dette er ikke nytt. Vi har gjort store endringer de siste 100 årene. Temperaturen har økt, samtidig som forholdene for folk flest stort sett har blitt bedre. Til dels mye bedre. Vi har for eksempel, gjennom velstandsøkning og innovasjon, god kapasitet til å brødfø en mye større global befolkning. I fremtiden skal vi bekoste slike tilpasninger samtidig som det planegges med store investeringer i tiltak for å redusere utslippene av klimagassutslipp.
Endringene vi har sett, og vil se fremover, kan slå svært ulikt ut fra sted til sted. Det været vi får på Røros, eller Rørvik, kan tilsi ulike tiltak. Noen steder kan endringer i klima ha positive konsekvenser for verdiskapingen. Andre steder må vi tenke helt nytt. Vi kan altså ikke se bort fra klimaendringer, eller at vi mennesker påvirker verden. Tvert imot. Hva dette betyr er en annen sak. Under FNs bærekraftsmål, som Norge tilsluttet seg i 2015, har også Norge, og indirekte Trøndelag, forpliktet seg til å kutte utslipp og tilpasse seg endringer i klimaet. Men dette er ikke et enten eller. For å komme i mål trenger lokale beslutningstakere gode data, lokalkunnskap, beredskapsplaner, og oppdaterte areal- og samfunnsplanlegging som gjør at vi bygger hus og veier der de ikke er utsatt for skogbranner, flom eller ras. Og vi må utvikle næringer som er fremtidsrettet og kan gi grunnlag for en bærekraftig utvikling av lokal velferd. Forankret i lokale ressurser og forutsetninger.
Klimatiltak bør derfor gå hånd i hånd med en klok bruk av lokalsamfunnets ressurser, der lokal kunnskap og lokale forutsetninger har hatt og vil få mye å si også i fremtiden. Når vi gjør tilpasninger som er lokalt tilpasset oppnår vi minst tre ting: vi tilpasser tiltakene lokale forutsetninger - vi trenger sannsynligvis andre løsninger på en stillehavsøy enn i Orkdal. Tiltakene blir mer forholdsmessige når vi justerer investeringene i takt med det lokale behovet. Planlagte klimatiltak som viser seg å ha liten verdi bør kunne avsluttes. Og gitt at vi lever i et demokrati er det viktig at tiltakene har bred oppslutning i befolkningen. Folk skjønner at det kan være sosialt bærekraftig å rassikre skoleveien til barna i bygda når målet er å skape et godt lokalmiljø for alle.
For møtet med endringer i klima, og lokalt vær, gjelder en gammel sannhet: det lønner seg å være rik. Når vi har levd godt med klimaendringer det siste hundreåret handler det blant annet om at vi har hatt ressursene som kreves for å tilpasse oss endringer. Og her står vi overfor en mulig konflikt i årene frem mot 2050, når mange lokalsamfunn satser på å være “klimanøytrale”. En konflikt mellom å stoppe klimaendringer på den ene siden, og arbeidet med å tilpasse oss endringer i det lokale klimaet som vi uansett vil måtte forholde oss til. Hvordan hindrer vi at kostnaden og konsekvensene av klimatiltak får større negativ påvirkning på samfunnsutviklingen enn selve endringen i klimaet? Dersom vi undergraver verdiskapingen i Trøndelag på vei mot klimamålene står vi dårligere stilt i møtet med investeringene som skal til for å mestre endringer vi uansett får.
I FNs 2030-Agenda står én ambisjon over alle de andre 17 bærekraftsmålene: tanken om at alle skal med. Bærekraftsmål 13, som handler om å stoppe klimaendringene, får mye oppmerksomhet blant politikere og bedriftsledere. Over det siste tiåret har tendensen vært at flere mennesker blir fattigere i Norge. Dette er ikke bærekraftig. Flere barn lever i lavinntektsfamilier og forskjellene mellom folk øker. På kort sikt er det et større problem at folk i Europa fryser ihjel fordi de sliter med å holde varmen om vinteren, enn at hetebølger tar livet av folk om sommeren. Klimatiltak som ytterligere øker forskjellene mellom folk, eller hindrer økonomisk utvikling, er ikke i tråd med bærekraftsmålene, og kan i verste fall gjøre at deler av verden som i dag er relativt bærekraftig undergraver sin egen evne til omstilling. Også i møtet med endringer i klimaet.
Byer og lokalsamfunn på tvers av Norge, og verden, står overfor en rekke valg: utbygging eller vern, utdanning eller eldreomsorg, skatteskjerpinger eller -letter osv. Det finnes ikke ett svar som gjelder for alle steder, og derfor er den største jobben fremover den samme som før. Vi må vite hva vi snakker om der vi er, hvilke alternativer vi har lokalt, hvordan vi sikrer fremtidig velferd og omstillingsevne, samtidig som vi legger til rette for en opplyst diskusjon om prioriteringer der klimatiltak settes opp mot andre viktige hensyn og gode formål. Heller ikke klima er så hellig at det ikke kan diskuteres og vurderes. De fleste norske kommuner mangler dessverre de styringsverktøyene de trenger for å gjøre denne jobben, og kan i verste fall bli offer for tiltak og løsninger der kostnadene ikke svarer til nytteverdien. Iveren etter å havne på riktig side av historien, uten gode styringsverktøy, er kanskje en større trussel mot bærekraftig utvikling enn mye av det andre som opptar oss mens vi venter på at sommeren skal komme til gata vår?
